"Vem kan segla förutan vind?
Vem kan ro utan åror?
Vem kan skiljas från vännen sin
utan att fälla tårar?
Jag kan segla förutan vind,
Jag kan ro utan åror.
Men ej skiljas från vännen min
Utan att fälla tårar."
..
Denne sang mamma'n min til meg da jeg var liten .
Det er lenge siden, men jeg husker den allikevel så inderlig godt.
Hvor trygt og godt man kan ha det.
Ingen bekymringer.
Bare en forelder som dytter dyna godt rundt kroppen din.
En som "skal være der for alltid"
..
Om 6 snaue timer er det 10 år siden livet mitt ble snudd på hodet.
Det er nøyaktig 10 år siden jeg mistet en som
"skulle vært der for alltid"
Det er nøyaktig 10 år siden jeg satt i den grufulle rosa skinnsofaen imellom mamma og tante Wenche,
og skalv som et aspeløv.
Jeg hadde en lysegul vaskebøtte i fanget til å fange opp spyet som ikke kom.
En mann fra ambulansen kom opp trappa, satte seg på huk på andre siden av stuebordet og fortalte oss det vi ikke ville høre.
Pappa var død.
De ville ikke fortsette gjenopplivningsforsøkene.
Dersom de hadde fått liv i kroppen hans på det tidspunktet ville han vært en grønnsak idag.
Det var sånn de ordla seg. "En grønnsak"
Jeg er glad for at de ikke forstatte.
Pappa kunne aldri levd
som en grønnsak.
..
Jeg kan huske alt fra den natta.
Hvert eneste minutt.
Jeg kan huske at alt gikk som i sakte film.
Lyden av helikopteret utenfor.
..
10 år er veldig lenge.
Men jeg føler jeg bare har rukket å blunke et par ganger.
..
.
.
